LOUISE ROSS fikk Michael Russels minnepris på GFN 2020, vel fortjent

Louise har vært en bauta i miljøet i en årrekke, en ildsjel for tobakks skadereduksjon. Hun har hatt sitt virke ved Leicester Stop Smoking Service.


Nikan har møtt henne ved flere anledninger tidligere på GFN og vært imponert over hennes tålmodighet og milde vesen. 
Selv om hun har gått over i pensjonistenes rekker tar hun fortsatt freelanceoppdrag.
Hun er et ja-menneske, og da Nikan spurte om hun kunne innlede til debatt for oss under Arendalsuka var det ikke nei i hennes munn. Dette ble dessverre avlyst av naturlige årsaker, men vi håper å se henne i Norge neste år.

Her kan du lese historien om Louises liv innen arbeidet for tobakksskadereduksjon.

Louise startet med å takke GFN-teamet, og de som hadde funnet henne verdig og nominert henne.


Deretter gikk hun over til å snakke om Michael Russel. Russel var blant de første forskerne som introduserte at røyking var en avhengighetsforstyrrelse forårsaket av nikotin. Dette sa han 10 år før det ble formelt anerkjent. Han så tidlig viktigheten av tilbud om nikotin i en mindre skadelig form til bruk ved røykeslutt. Det første han studerte effekten av var nikotintyggegummi. Russel forsket også på atferdsstøtte og fastlegenes rolle i arbeidet med røykeslutt. Hans teori var at hastighet og dose ved nikotinopptak var viktig når man skulle finne alternative produkter til røyk. I tillegg argumenterte han for at alternative former for å nyte nikotin måtte fremmes aktivt for røykere for at de skulle kunne konkurrere med sigaretter. Han var en foregangsmann når det gjelder skadereduksjon. 

Louises engasjement for skadereduksjon

Louise Ross hadde planer om å pensjonere seg i 2018. Like etter at hun hadde kunngjort dette krasjet livet hennes plutselig. Etter en periode med noe hun trodde var influensa ble hun diagnostisert med en hjernesvulst. Hun gjennomgikk en nervepirrende ventetid på behandling, en lang dag med kirurgi og en utmattende periode med rehabilitering.


Hun måtte raskt delegere alle arbeidsoppgaver til sine sjokkerte kolleger mens hun lå under et teppe på sofaen og så på repriser av episoder med Friends.

Behandlingen var imidlertid vellykket, og det eneste man kan merke på henne i dag er en og annen famling med ord, samt et lite Zombie-arr i bakhodet.

Louise har sterk tro på at damp er det rette å tilby for røykeslutt. Hun har ikke alltid tenkt slik. I starten da brukerne og de hun møtte på helsemesser begynte å vise henne cigalikes og fortalte om den gode effekten, så hun for seg en rekke av de problemene som fortsatt blir fremhevet av de som er negative til damp: at det normaliserer røyking, at det tiltrekker unge mennesker til å bruke damp, passiv damping osv. Hun skrev en artikkel om sine bekymringer til lokalavisen, men kun en måned senere fulgte hun opp med en artikkel om at hun hadde skiftet overbevisning.


Det var nysgjerrigheten hennes som tok overhånd, og hun dro til sitt første e-cig-toppmøte i London noen uker etter avisartikkelen.  Hun snakket med forbrukere og ble kjent med personer som har vært veiledere for henne i etterkant. Hun ble fortalt om smak, styrker, teknikk og ikke minst hvordan røyking hadde blitt en saga blott for dem. 
Da hun var i kontakt med damperne og hørte deres perspektiver, gjorde  lidenskapen deres inntrykk. Dette var noe man ikke opplevde med NRT-brukere.

I Stop Smoking Service er mantraet at folk røyker for nikotinet, men dør av tjære

Det var en ny måte å slutte å røyke på – man hadde noe i hånden. Hun følte at dette var fremtiden, for forskjellen var så markant. Klinikerne visste ikke hva de skulle si om det. Det ga ikke hikke, mageirritasjon, hudutslett, kvalme eller mareritt, og folk beskrev det som en åpenbaring. Stop Smoking Service  hadde mange velprøvde metoder med gode resultater fra før, og ca halvparten av røykerne klarte å slutte. Men de levde i evig håp om en “tryllestav” . For noen var det Champix, for andre NRT, men tusenvis hadde gitt opp. I tillegg er det kun en liten andel av røykere som ber om hjelp, mange ser det som et nederlag, eller de ønsker ikke å gi andre kontroll over livet sitt. 

Louise var heldig, hun hadde en fantastisk støttende og involverende leder som var med på å inkludere damp i tilbudet ved Leicester Stop Smoking Service. Beslutninger kan dog ikke tas alene, det er lag på lag med ledere som skulle ta avgjørelser, også politisk. De kan støtte eller nekte å høre på brukerne.  

De trengte praktisk informasjon og inviterte til samarbeid med en lokal forhandler. Begge parter var like nervøse, men spenningen avtok raskt. 
Da hun var i kontakt med damperne og hørte deres perspektiver, gjorde  lidenskapen deres inntrykk. Dette var noe man ikke opplevde med NRT-brukere.
Senere knyttet de kontakt med helseforetak for psykisk helse og startet å dele ut dampeutstyr til pasienter, besøkende og ansatte. 
Bevisene når det gjaldt suksessraten og brukertilfredsheten begynte å vise seg.

I 2015, da damp fortsatt ikke var en anerkjent røykesluttmetode ved de fleste Stop Smoking Service-kontorene, satt Louise en dag og scrollet nedover på twitter. Dette var rett i forkant av en stor årlig konferanse for de som jobber med røykeslutt. Hun oppdaget at det var stor motstand mot konferansen, til og med trusler om å stevne arrangementet fordi damp ikke var en del av konferansen. Louise tok kontakt med arrangørene, og de ble enige om  å invitere dampeforkjemperne til konferansen for å dele av sine erfaringer. For første gang ble det etablert en plattform der offentlig helsetjeneste, røykeavvenningstjenester og forbrukere kom sammen som likeverdige. Det ble den første av mange delte plattformer.


Men det kom også gode nyheter. Undersøkelser viste at flere sluttet med damp enn ved bruk av NRT. De ansatte forsto at det ikke var noen vei tilbake, selv om enkelte seniorerledere hadde fått kalde føtter, de ble påvirket av skremselshistoriene. Men bevismengden bare økte, og Louises optimisme og iherdige tro, med støtte fra respekterte organisasjoner og ledende eksperter, gjorde at de fortsatte sitt arbeid med dampen.

I tiden etter at Louise forlot Leicester City Stop Smoking Service har mange andre avdelinger tatt den samme tilnærmingen og blitt dampevennlige, selv om det dessverre fortsatt er en liten prosentandel som nekter å omfavne mulighetene. De foretrekker å holde seg til de velprøvde behandlingene de har brukt i årevis, selv om de metodene har begrenset effekt.

Louises appell:

«Vi trenger å få flere røykere til å prøve damp. Vi trenger å få de som kombinerer røyk og damp til å bytte helt.” For Louise er de virkelige vinnerne de som hadde fortsatt å røyke hvis ikke damp hadde vært et alternativ.«

«Gravide kvinner som sier de liker å dampe fordi det minner mer om røyk enn en inhalator. Hvis dette er viktig for dem, og de holder seg til det, hvem skal fortelle dem at de tar feil?«

«Personer med dårlig psykisk helse som har blitt fortalt at de skal bruke nikotinplaster, kan glede seg over utstyr som raskt og effektivt leverer nok nikotin til å holde dem lykkelige. Gleden over den kjente følelsen av å inhalere. At de kan redusere medisindosen fordi det er røyken og ikke nikotinet som får dem til å trenge høyere doser.«

«Hjemløse mennesker som ikke lenger trenger å plukke sneiper fra fortauet – deres daglige kamp er lettere med damp.«

«Tenåringer (som ikke lovlig kan kjøpe i Storbritannia, men som allikevel røyker), de som er vanskeligstilte fordi de er i strafferettssystemet, i fosterhjem, har behov for psykiske helsetjenester.” Damp er kanskje ikke offisielt tilgjengelig for dem, men Louise vil gjøre hva som helst for å bytte ut sigaretten de har mellom fingrene til en damper. På den måten får de forhåpentlig ikke bruk for en kreftsykepleier de nærmeste årene.«

«Fattige familier, som brukte nesten all sin disponible inntekt på tobakk, som forteller sine rådgivere at de aldri tidligere hadde hatt penger i slutten av måneden, men at damp koster omtrent kun 10% av hva de brukte på sigaretter.«

«Eldre mennesker med leddgikt som ikke klarer de fem klikkene som trengs for å starte opp en dampepenn, men som kan få et pod-system og som deretter inspirerer de yngre i familien til å gi damp en sjanse.«

«Røykere som ikke kan komme seg ut av huset (eller til og med sengen) som bytter, for dem kan det bety at de ikke setter fyr på seg selv eller huset fordi de sovnet mens de røyket.«

Det som forener alle disse tilsynelatende forskjellige brukergruppene er gleden de kan ha av damperen sin for å få nikotin. Det trenger ikke være vanskelig eller ubehagelig. Hvis vi kan slutte å tilby noe som er på et nivå mellom et ork og en form for tortur, og heller tilby noe på et nivå mellom noe du aksepterer og en form for glede, ville vi fått flere til å slutte å røyke. For at det skal skje trenger vi at smaker skal være tillatt og at skattenivået holdes lavt. Hvis helsebyråkrater skal oppnå resultater og se antall røykere avta, bør de omfavne fordelene, istedenfor å fyre løs  med det teoretiske potensialet av skader de elsker å utbrodere om.

«Og fordi jeg vet at å frigjøre den indre damper hos røykere er et verdig oppdrag, vil jeg snakke med alle som vil lytte. Så ja, jeg har snakket med myndighetspersoner, nasjonale, regionale og lokale organisasjoner, frivillige organisasjoner, helsepersonell, bransjerepresentanter fra alle leire – jeg skal snakke med alle som vil invitere meg fordi det hele er ganske enkelt: Mindre røyking betyr flere bursdager. Hvis folk vil slutte, vil jeg støtte dem med den metoden de velger, og jeg vil hjelpe ved å veilede dem mot den mest effektive metoden. Og det kan være noe annet enn det som fungerte for naboen eller partneren deres. Det er ikke opp til meg eller en annen person-som-mener-de-vet-best å diktere hva de skal bruke. Om det er plaster eller bønn, tabletter eller cold turkey, eller damp, eller produkter fra tobakksindustrien, eller snus, eller Heat Not Burn  – Jeg vil være glad for å se at røykeratene avtar. Men i mine år som røykesluttarbeide har jeg aldri sett et mer lovende produkt, og den faktiske suksessen damp gir til den personen som har gitt opp å gi opp

  • Alle røykere har en historie å fortelle: Hver røyker som bytter forteller det med en spenning, en stolthet, en lidenskap, som gjør meg ydmyk hver gang jeg hører historien.
  • Jeg vil at enhver beslutningstager, forsker og lovgiver skal høre disse historiene og spørre seg selv om hensikten med alle  forsiktighetsregler og forbud. 
  • Istedenfor å spekulere på hvilke skader som kan komme flere tiår fremover, og om nikotin overhodet bør brukes, bør man spørre seg selv om det er verdt å nekte røykerne retten til å nyte sin nikotin uten sigaretter.

Louise Ross