NIKAN har vært så heldig å få et intervju med Martin Dockrell, leder for tobakkskontroll i Public Health England. Vi traff ham på SRNT-konferansen i Oslo i september 2019. Dockrell har jobbet med skadereduksjon siden 80-tallet. Han har tidligere erfaringer fra sitt arbeid med HIV/AIDS og rusfeltet, som også er svært relevante for skadereduksjon på tobakksfeltet.
Dockrell sier blant annet følgende om hvordan homofile organiserte seg for skadereduksjon på 80- og 90-tallet, som svar på AIDS-trusselen: «Folk gjorde dette for sin egen del, tok kontroll over egne liv og sin egen helse.»
Les hele intervjuet her:
Hvor lenge har du jobbet med skadereduksjon?
Jeg tror det må være nærmere 35 år. Jeg startet i 1985, opprinnelig med skadereduksjon på rusfeltet og med sikker sex i forbindelse med AIDS-krisen – det var slik jeg ble involvert i folkehelsespørsmål.
Den gangen utdannet jeg meg til økonom med spesialisering innen Midtøsten-økonomi og innføring av islamsk lov. Så ble London rammet av AIDS, og jeg tenkte, dette er noe jeg har større ekspertise på, mer førstehåndskunnskap, dette er viktigere for meg å jobbe med. Da var det gjort. Islamsk økonomi har måttet klare seg uten meg de siste 35 årene.
Hva med tobakksskadereduksjon?
Det skjedde senere. Jeg var leder for policy-avdelingen i organisasjonen Asthma UK. Vi laget en kampanje for røykfrie offentlige områder, men jeg følte meg ganske usikker på verdien av et røykeforbud. Det virket ikke som det fantes tilstrekkelig med bevis til å rettferdiggjøre det. Jeg kan nok ha blitt farget av at de fleste vennene mine den gangen røykte.
Men med den voksende mengden bevis for virkningene av passiv røyking for personer med astma, ble jeg overbevist – det var helt klart min jobb å gå inn for dette. Jobben bidro til å forsterke en usikkerhet og uro jeg følte omkring min egen røyking. Jeg hadde prøvd å slutte mange ganger, nesten hvert år, og mens jeg ledet policy-avdelingen klarte jeg det til slutt.
Gratulerer!
Tusen takk! Jeg vet at sjefen i Asthma UK ikke var overbegeistret over at lederen for policy-avdelingen sto utenfor inngangsdøra og røykte. Jeg måtte stå på baksiden av bygningen, mens andre sto på forsiden.
Kort tid etter dette sluttet noen av vennene mine også å røyke, og jeg begynte å drive litt veiledning for Quit Group (en organisasjon for hjelp til røykeslutt ), og Asthma UK betalte meg for å fortsette med veiledning for røykeslutt. I Quit Group drev jeg etter hvert en helse-chat, og deretter begynte jeg å jobbe i Action on Smoking and Health (ASH).
Da jeg kom til ASH kom skadereduksjon på agendaen innenfor tobakkskontroll. Temaet hadde vært en katastrofe for forholdet mellom kollegaer innenfor rus og sex. Det var bare forferdelig. Kollegaer fornærmet hverandre, kalte hverandre ting og løy om hverandre. Og jeg tenkte: «La oss sørge for at dette ikke skjer innenfor tobakksområdet – vi må klare å gjøre dette bedre.» Og jeg tror at vi stort sett har klart det. Særlig de av oss som satt stille i 2007-2008, og luftet vår uenighet i private sammenhenger. Vi klarte å behandle hverandre med respekt selv om vi fortsatte å være uenige.
Da du sluttet å røyke, brukte du noen hjelpemidler?
Nei, jeg brukte bare ren viljestyrke. Og som de fleste som bare bruker ren viljestyrke mislyktes jeg. Og jeg mislyktes og mislyktes og mislyktes, men jeg klarte det til slutt. Hele tiden etter dette har jeg anbefalt folk at de ikke skal gjøre som jeg gjorde: «Gjør noe som gir deg en rimelig sjanse til å klare å slutte.»
Hva er din motivasjon for å jobbe på dette området – å fortsette å jobbe på dette området?
Sannheten er at jeg bare elsker dampere! Da jeg ble involvert i HIV-problematikk var jeg en AIDS-aktivist av den klassiske 80-talls-, 90-talls-typen. Jeg hjalp til med å opprette en veldedig organisasjon som drev helsehjelp for homofile menn i London. Vi var svært radikale, og organiserte diverse aktiviteter for å legge til rette for sikker sex mellom menn. Det var en grasrotbevegelse («bottom-up, if you pardon the expression”) en aktivistbevegelse. Folk gjorde dette for sin egen del, tok kontroll over egne liv og sin egen helse. Og forskningen – vi engasjerte forskningen, engasjerte beslutningstakere. Folk lot seg ikke lenger skalte og valte med.
Jeg ser det samme hos dere dampere, og det får meg til å føle meg 25 år gammel igjen. Alltid når jeg er sammen med dampe-aktivister føler jeg meg som en 25 år gammel AIDS-aktivist, og tusen takk for det! … for at dere får meg til å føle meg som en 25-åring. Jeg blir så ivrig av det, det er helt pinlig.
Nei, det er helt OK!
Hva mener du Nikan bør legge mest vekt på i våre aktiviteter?
Jeg er smigret over at dere spør meg, men dere er mye mer eksperter på dette enn jeg er. Så mitt første råd er at dere anerkjenner deres egen ekspertise. Og velg hvilke eksperter dere vil snakke med ut fra deres ekspertise. Sett dere inn i det ekspertene kan og vet, og hvordan det skiller seg fra det dere vet. Jeg vet alt for lite om nikotinbruk i Norge til å svare på spørsmålet. Eller om det vi kaller røykernes “stier”, den reisen røykere og dampere går gjennom i Norge, og hvordan dette er påvirket av norsk politikk.
Hørte dere innlegget fra New Zealand? Forskerne tok med seg en gjeng med røykere som var interessert i å bytte til en dampebutikk, og betalte for et valgfritt (middels kostbart) utstyr. Deretter intervjuet de dem og lyttet til dem i uker og måneder. De intervjuet dem om hva de tenkte om produktene, og om det forholdet de etter hvert begynte å utvikle til produktene. Det var et så rikt materiale!
Så la ikke de såkalte ekspertene belære dere om forhold som er utenfor deres ekspertise. Det er noen eksperter som forstår lunger og hjerter svært godt – det er flott. Andre eksperter forstår den individuelle psykologien – det er flott. Og en tredje gruppe har en forståelse for sosiologien, hvordan det hele fungerer på samfunnsnivå, hva som er mekanismer på samfunnsnivå. Men ikke gjør den feilen å tenke at bare fordi noen er professor, eller fordi de jobber i et statlig organ, at de er eksperter på noe annet enn sitt eget område. For eksempel har Konstantinos Farsalinos enorm kunnskap på sitt felt: Han er en dyktig lege og kardiolog, og han forstår utstyret og hvordan det virker, men han er ingen sosiolog. Hvis du vil forstå mer om sosiologien, henvend deg til en sosiolog. Eller, hvis du vil forstå mer om hvordan røykeslutt fungerer, snakk med noen som Robert West eller Peter Hajek. Det er mitt råd. Mange eksperter tror at fordi de er eksperter på ett område er de det på alle. Ikke tro på dem!
Hva mener du er det største kunnskapshullet i forskningen på skadereduksjonsprodukter? Ikke bare e-sigaretter?
Nettopp! Den store utfordringen er å holde tritt med markedet som utvikler seg svært raskt. Forskningen har ennå ikke tatt igjen utviklingen av heat-not-burn-produkter (HNB) som ble introdusert for 4-5 år siden.
De er tilgjengelig i England?
De er tilgjengelige. De har ikke veldig stor utbredelse, og det er ganske kostbart. Mye av dataene vi har om HNB kommer fra produsentene, og jeg stoler ikke mer på dem enn jeg ville stolt på den farmasøytiske industrien hvis vi bare hadde deres forskning på egne medisiner. Vi trenger uavhengig forskning for å verifisere det de hevder. I tillegg ser vi nå tobakksfri snus (såkalt hvit snus) bli introdusert på markedet.
Det vil si en slags snus?
Ja, bortsett fra at det ikke er tobakk, bare nikotin. Vi vet ikke så mye om dem. Vi vet ikke hvordan de virker, hvor effektive de er til å levere nikotin til brukerne. Vi trenger mer kunnskap om disse produktene og vi trenger å få kunnskap raskere. Vi som driver med folkehelse trenger å følge med, vi ønsker at man forsker på nye produkter så raskt som mulig.
Tobakksfri snus i England, er det regulert som legemiddel, tobakksprodukter, eller hva?
Ingen av delene. Det er to ting vi vet sikkert: de er ikke regulert som tobakksprodukter og ikke som legemidler. Noen argumenterer for at de er et nytt nærings-/nytelsesmiddel. Jeg tror vi vil se hvordan dette ender i løpet av de neste 6-12 månedene.
Dockrell sier til slutt om forskningen:
Det var en damper som ga meg en tøff tid for en stund siden, noen stikk på Twitter – greit nok. Han snakket om alle disse forskerne som drar på disse konferansene, bruker all sin tid og masse penger – det vil si skattebetalernes penger. Men jeg tror ikke problemet er at forskere ikke forsker nok og ikke tenker nok eller ikke lytter nok på hverandre. Jeg tror de må gjøre mer av alt dette for å tjene folket bedre. Og «folket» er i denne sammenheng røykere som ennå ikke har byttet, de som er i ferd med å bytte.